Fredrik Lagt ut mars 28, 2011 20:08
Hei til alle.
Dagen er søndag 27.mars. Klokka er 1600, og det er en time igjen til Klæbu J-96 skal spille finale i region Midt-Norges sluttspill for 14-åringer. Treneren er rolig. Jeg har fått det akkurat slik jeg ønsket, vi skal spille finale mot ønskemotstanderen Ranheim. Ingenting å grue seg for, bare gleden over å få lov til å være med på en finale. Jentene har spilt bedre og bedre gjennom turneringa. Jeg sier det ikke til noen, men akkurat da følte jeg at det var ingen sjans for at Ranheim skulle klare å slå oss. (Jeg får selvsagt rett) Jeg går inn i garderoben til jentene for å begynne oppladningen til kampen. Jeg forventer å møte en oppspilt gjeng som ikke klarer å vente til kampstart, men der tar jeg feil. Inne i garderoben ligger det 14-åringer i en haug på gulvet, med hver sin iphone og spiller forskjellige spill. Diskusjonene går på hvem som har mest poeng i det og det spillet. Jeg kjenner jeg blir litt irritert (har vel blitt for gammel) og synes de heller bør være litt mer sosiale, og spør dem om de i det hele tatt tenker på finalen. "Vent litt da, må bli ferdig med spillet først. Har en sykt bra poengsum nå altså," er kommentaren jeg får fra spillerne. Da kjenner jeg at jeg blir litt mer nervøs. Er de virkelig mer opptatt av slike ting enn finalen?
Selvsagt tar jeg feil igjen. Og jeg har nå forstått at det er en av tingene som gjør at jentene presterer gang etter gang. De er utrolig flinke til å koble av. De tenker ikke håndballkamper mellom alle kampene. De koser seg sammen og kobler av, og for dem er Iphone en viktig del av avkoblingen. Etterhvert kommer det også fram at flere av jentene er nervøse. Noen sier til og med at de gruer seg skikkelig til finalen. Da smiler jeg. Mange år med håndball har lært meg at det å være nervøs foran kamp, nesten alltid er et positivt tegn. Og denne gangen har jeg helt rett.
Når finalen er igang ser jeg raskt at jentene nemlig er klare. De står på med en innsats som er helt enorm, og viser fram et forsvarsspill som etter min mening svært få lag i Norge kan gjøre bedre. Og når det gjelder det å grue seg til kamp, så ser jeg at hun som grua seg mest, hun storspiller som aldri før og tar lurven av Ranheimspiller etter Ranheimspiller.
Og gull blir det. Vi er regionens beste J-14 lag, og med både seriegull og sluttspillseier kan ingen si at det ikke er fortjent. 11-7 blir finaleresultatet mot Ranheim, og selv om det klabbet i angrepsspillet i andre omgang, så spiller vi så bra bakover at seieren aldri egentlig er truet. Så da blir det tur til Bergen for å møte 7 andre regionsvinnere. Det finnes ikke grenser for hvor denne gjengen kan ende opp.
Tre minutter etter kampslutt, etter at de første jubelscenene har lagt seg, løper spillerne bort til publikum for å takke dem. Da setter treneren seg ned på en stol og kjenner hvor stolt jeg er av disse jentene. Nå er det de som fortjener all oppmerksomheten. Men da kommer det plutselig 3-4 spillere bort og skal gi trenerne sine en stor klem. Det sier det meste om disse jentene. Etter hvert har jeg fått gitt en gratulasjonsklem til alle, og Jørund må trekke ned i hjørnet i hallen i et forsøk på å skjule tårene som titter fram fra en rørt formann.
Gratulerer til alle. Nyt dagene og opplevelsen. :-)
Fredrik